Adam

I og med Adam møtte lucifer sin overmann.  Fordi Adam hadde Guds Ånd i seg, hadde Gud tilholdssted i det universet som Adam var en del av og bodde i.  Slik det var, var ikke de samme lovene i kraft på Jorden på den tiden, slik de var i Himmelen, der Gud bodde.  Nå kunne Han utøve Sin innflytelse der likevel, i og med Adam, fordi Adam var laget av støv, og at han således var en del av det fysiske universet - det samme området som lucifer hadde havnet i.

Vår verden er ikke som Himmelen.  Her er det ikke automatisk sånn at alt du sier, skjer.  Med Guds ånd i livet sitt, hadde Adam del i en dimensjon der han kunne tale ut ting, og de ville skje, fordi han hadde denne biten av Himmelen inni seg.  Det at et menneske opererer i denne dimensjonen kaller Bibelen 'tro'.  Adam kunne utøve tro.  Du kan kalle det 'hjertekraft'.  Det kan ikke måles eller tallfestes, men er virkelig.  Guds Ånd var jo utøst i livet hans.  Han kunne skape fordi han stod i forbindelse med Skaperen.  Hjertet hans hadde Gud i seg.

Universet slik det er i seg selv responderer ikke til ord.  Det er, i den forstand, dødt.  Det er influert av lucifer og innbyggerne i riket hans.  Det er i utgangspunktet kun fysiske lover som gjelder her.  Noen åndelige lover fins også, ettersom han selv har ikke-fysisk kraft som han kan bruke til å gjøre ting i den fysiske verden - rester av den autoriteten han hadde da han hadde sitt tilholdssted i Guds nærhet.

Men selv i denne falne, fysiske tilstanden, vil Universet respondere til ord talt av Gud, eller talt/utøvd i tro på Gud av skapninger som har relasjoner med Gud, Skaperen.  Bibelen kaller disse for Guds sønner, eller Guds barn.  De lovene og det veldet som fins tilstede her må overvinnes på det stedet eller i den situasjonen det gjelder, og så vil materien eller entiteten adlyde.  Og de kan overvinnes, gjennom tro.

Bibelen forteller at hele skapningen lider.  Den 'stønner' - den lengter etter at Guds Rike skal bli etablert her.  Tilværelsen vår har en personlighet.  Den tørster etter rettferdighet.  Den venter på at Guds barn skal komme og rydde opp.  Adam var den første av dem.

På denne tiden må både Jorden og Edens hage ha vært som et lite, beskyttet sted i Universet der Guds nærvær fantes.  De andre områdene var tilholdsstedet til Guds fiender, en hær med ikke-fysiske vesener som hadde havnet i himmelrommet, ettersom de ikke lenger kunne være i Himmelen.

Menneskene fikk råderett over alt liv på jorden.  Adam fikk livsånd fra Gud, og ble satt til å vokte Eden.  Adam hadde satt navn på alle levende vesener på jorden, og selv hadde han fått en hjelper, som var som han selv, og som han var ett med - Eva.  På denne tiden må Edens hage - og Jorden - ha vært som skinnende juveler i omgivelser som må ha vært preget av mye mørke.

Edens hage - gleden til Gud - befant seg jo altså på Jorden, som befant seg i det samme himmelrommet som lucifer og alle de andre falne åndene holdt til i, de som hadde blitt kastet ut av Guds nærhet.  Det kan nok hende at dette nærværet av lucifer og undersåttene hans var årsaken til at Han - Gud - begynte å gjøre ting på Jorden, og at det var derfor Han plantet denne hagen, og at det var derfor Han trengte noen til å vokte Eden.  Gud ville ha et sete i det samme universet som lucifer holdt til i, og Hans tilstedeværelse ville være i og med menneskeheten, som jo var en del av Universet, og på det tidspunktet i og med en enkelt mann; Adam.  lucifer skulle ikke komme til å se Guds ansikt igjen, slik han hadde gjort før.  I stedet, så langt Jorden og Eden betreffer, skulle han stå overfor en skapning av støv som Gud hadde satt til å være sjefen hans.  'Kjeruben'!