Det var ingen enkel tid som fulgte. Det Gud hadde ønsket Seg, var å være Israels Konge. Han ville Selv regjere over dem. Dette hadde kunnet skje dersom de hadde holdt seg til Moseloven. Og i tider av oppvåkning
og med gode ledere gikk det også bra med Israels folk. Men for det meste fulgte de ikke loven fra Moses. Men på grunn av pakten med Abraham hadde Gud en rettighet når det gjaldt Israelittene: Han kunne bli sjalu. De kunne
ikke bare gå. I en periode på 400 år gav Gud dem dommere, som Han ofte innsatte ved å sende dem som befriere når Israelittene ropte til Gud fordi problemene hadde blitt uhåndterbare. Men når det kom til
stykket, ville de ikke ha dommere heller.
Så valgte de seg en konge. Det gikk ikke så bra, så Gud avsatte ham, og valgte en konge for dem. Vi har hørt om kong David. David hadde en relasjon med Gud. Bibelen
forteller at han elsket Herrens lov. Han kjente Ham. Kong David skrev store deler av Salmenes Bok. Han brakte fred og velstand til Israel, og la grunnvollen for en nasjonalstat grunnlagt på rettferdighet. Og slik kunne det fortsatt.
Men Davids etterkommere var blanda drops. Sønnen hans (Salomo) og sønnesønnen hans (Rehabeam) startet ut som konger i Jerusalem, slik David selv hadde vært, men så skulle sønnesønnen være 'kar'
og la tunge byrder på folket, og ti av de tolv stammene av Israel stakk av og dannet sitt eget rike oppe i nord. De ble bortført tre hundre år senere av Tiglat Pileser, syrerkongen, og har ikke kunnet komme hjem igjen før i
våre dager, etter 2800 år. Så var det to stammer igjen, Levi og Juda stamme, og i og med at kongeetten var av Juda stamme, fikk de gjenværende Israelerne betegnelsen 'Jøder'. For 2600 år siden ble de også
bortført, til Babylon, som Abraham i sin tid hadde flyttet ut fra.
Så ble Babylonerriket knust og Mederne kom til makten, og Jødene fikk vende hjem. De bygget opp et nytt tempel da det gamle var ødelagt, og de bygget
opp Jerusalem igjen. Mederne ble etterfulgt av Perserne, og Perserne ble jaget bort av Assyrerne, hvis konge trodde han var Gud. Siden jødene mente han ikke var Gud, la han hele landet mer eller mindre i lenker, frem til Makkabeeropprøret
da jødene jaget ut assyrerne og deretter gikk på idumeerne, etterkommerne av Abrahams sønnesønn Esau, bror til Jødenes stamfar Jakob. De tvangsomvendte dem til jødedommen. Så kom Romerne, som gjorde
den Jødiske staten til en romersk provins, og innsatte Idumeeren Herodes som konge over jødene i det de kalte 'Palestina', eller 'Filisternes land', oppkalt etter et folkeslag som jødene tidligere hadde utryddet.
Vel var det
slik at Gud stod i en pakt med Jødefolket og derfor hadde en rettighet til å gjøre ting på Jorden blant menneskene gjennom Jødene. Men pakten var 'tynn'. Jødene var som andre folk, og hadde en lei tendens
til å gjøre som de ville, slik de andre gjorde. Men Gud brøt den ikke, og gjorde det helt klart at Han kom til å bruke pakten for alt den var verdt for å få vilja Si. Så var Jødene gjenstridige,
og Gud sjalu. Han ville berge dem for evigheten.