Bygget av støv

Noen ganske få steder finnes fremdeles små oppkommer av den samme lavasjøen som dekket kloden fra starten av. Dette bildet er tatt i Kongo, Afrika.

Da Jorden ble dannet, var den i all hovedsak en verden av lava.  Rødglødende, flytende og veldig ugjestmild.  Den vokste frem fra den samme stjernetåken som Solen vokste frem fra, og ble dannet på den samme måten, om enn i mindre skala, i et område i bane rundt den gryende stjernen, der det var mer bygningsmaterialer enn ellers - 'slagg'.  Alt stoff var radioaktivt, dannet i novaer og supernovaer, lang tid i forveien.  Partikler av slagg 'regnet' ned på overflaten av den lille, varme, flytende kloden som meteorer, og gass ble liggende rundt den som en opphetet sky, og kloden vokste, og atmosfæren ble tykkere.

Jorden og Månen ble dannet av de samme materialene.  Men flere egenskaper er veldig ulike.  Jordens egenvekt er mye høyere enn Månens.  Og Jordens atmosfære er altfor tynn i forhold til Jordens størrelse.  Hvor ble det av resten?  Kanskje har en liten planet, på størrelse med Mars, kollidert med Jorden sånn at mye av materialet som Jorden var laget av, ble 'slynget ut' i en bane rundt Jorden, og det meste av atmosfæren forsvant ut i rommet.

Det må jo ha vært en stund siden.

Resultatet ble i hvert fall at en måne, som består av relativt lette materialer, går i bane rundt Jorden pr i dag.  Brorparten av de tyngste materialene i Jord - Måne systemet har også havnet inne i Jordens kjerne.  Men det ser ut som om de har blitt dannet av ulike deler av den samme opprinnelige 'klumpen' av materialer - de har det samme 'isotopfingeravtrykket'.  De har felles opphav.  Noen kaller Jorden/Månen for en tvillingplanet.

Etter dannelsen av Jorden og Månen kom det flere perioder med kraftige bombardementer.  De store havene, lavaslettene på Månen, som vi ser når vi ser 'ansiktet' dens, er fra denne tiden.

Månen er et utrolig øde sted.  Bortsett fra store og små meteorittnedslag og det faktum at Solen skinner, skjer praktisk talt intet.  Støvet, den vulkanske lavaen, fjellene og kraterne er stort sett som de har vært siden før selv de eldste fjellene på Jorden ble formet.

Så den sånn ut? Bildet viser Solen som speiler seg i en innsjø på en måne et stykke ute i Solsystemet. Atmosfæren ligner på den som Jorden hadde på denne tiden, både i farge og sammensetning. Og et glimt av Sola som speiler seg i havet hadde kanskje vært mulig også.

De tyngste stoffene (metaller) i den unge, opphetede, flytende jordkloden, sank innover mot midten og dro med seg det meste av radioaktiviteten dit inn, i kjernen, og der er den ennå.  Varmen holdt kloden flytende, og sørget for konveksjon.  Tidevannseffekten fra Månen sørget for mer varme, og bidro også til bevegelsene i magmaen dypt inne i kloden.  Den fikk et ganske kraftig magnetfelt.

Selve sammenstøtet må ha gjort Jorden så varm at den ikke kan ha hatt noen skorpe i det hele tatt.  Ettehvert fikk den ei skorpe igjen, og det oppstod skyer, og regn, og den fikk et hav.  Og det var masse vulkansk aktivitet.  Den fylte opp atmosfæren vår med CO2, og blandet havvannet opp med mineraler.  Bombardementet av en masse slagg fra det fremdeles veldig unge solsystemet brakte med seg mengder av vann og hydrokarboner, for eksempel metangass, CH4.  Sola skinte, og siden det ikke fantes noe osonlag, ble metangassen belyst med ultrafiolett sollys, og ble spaltet, og ble opphav til en masse organiske forbindelser, som i sin tur ville regne ned på overflaten og ende opp i innsjøer og i havet.

Stromatolitter! De eldste avtrykkene etter liv som hittil er funnet er bittesmå merker etter organismer som livnærer seg av kjemikalier i havvann, som inneholder energi. Disse som er avbildet vokser ved kysten av Australia, men de vi snakker om her vokste i et hav som ikke inneholdt oksygen, men derimot store mengder vannløselige mineraler. De encellede organismene 'spiste' av det de fant, og når de døde, ble både de og mineralene deres avsatt og gjort om til en del av steinen de vokste på, nesten som koraller.

Jordens atmosfære inneholdt ikke fritt oksygen, og ikke havet heller.  Men i det oksygnenfattige havet fantes undersjøiske vulkanske kilder, som er varme oppkommer av mineralrikt vann.

Det  finnes spor av liv, encellede organismer, på vår planet, fra denne tiden.  Hvordan i all verden har de kommet dit?  Men de levde i dette mineralrike havet da Jorden var en sjettedel så gammel som den er i dag.

Senere kom det til andre encellede vesener som kunne utnytte sollys og livnære seg på CO2 og vann, og som frigjorde oksygengass.  Oksygeninnholdet i atmosfæren steg, og den drivhuseffekten som den tidligere atmosfæren hadde, avtok, kloden ble mer nedkjølt, og havet begynte å friskne til, slik at det toverdige jernet som fantes oppløst i havvannet ble oksydert til treverdig jern, og felt ut.  Nesten all jernmalm i verden ble dannet på denne tiden, på det som den gang var havets bunn.  Det hører også med til historien at Jorden, på grunn av alt dette oksygenet som ble frigitt til atmosfæren, og karbondioksyden som forsvant, opplevde at drivhusffekten avtok dramatisk, og vi fikk vår aller første istid.  Da den var på sitt maksimum, var nesten hele kloden dekket av is.

Sånn ser stromatolitter ut når det har blitt fossiler av dem.

Det var altså liv på kloden på denne tiden.  Men bare bittesmå encellede vesener.  Det som ellers skjedde i disse første 2,5 milliardene årene, var at kontinentene ble dannet.  De var som 'kaker'; områder der jordskorpen var tykkere enn ellers, som fløt på magmaen slik som nå.  Det eldste vi vet om finner vi restene av i Sør Afrika og det Vestlige Australia.  Det ble altså med tiden delt, og to av bitene drog hver sin vei etterpå.  Den eldste steinprøven som er funnet hittil, ble funnet i det Vestlige Australia, på dette gamle kontinentet som kanskje var det første.

Men det ble flere kontinenter.  Så kom en tid, fremdeles tidlig, der alle de nåværende kontinentene ble dannet, ettersom jordskorpen sakte ble avkjølt.  Og så hadde vi altså myriader av bittesmå vesener, flere arter etterhvert, overalt hvor det fantes vann, og i områder der det fantes noe de kunne leve av.

Men etterhvert kom det til flercellede vesener også.  Vi, som jo altså har flere enn en celle, har ikke vært her så lenge.  Det vi tenker på som 'levende vesener' ser jo annerledes ut enn den gang.  Men selv i dag er ca åtti prosent av alt levende 'materiale' på Jorden encellede vesener, og en del av dem har ikke forandret seg stort på hele denne tiden.

Veldig gammel fjellkjede i vestre Australia. Her ble fossilene funnet. Det handler om bittesmå bakterier, men ålreit: https://news.wisc.edu/oldest-fossils-found-show-life-began-before-3-5-billion-years-ago/

Det er en mengde biter i dette puslespillet, men foreløbig ser det ut til at de aller eldste fossilene som er funnet til nå, er omlag 3,4 milliarder år gamle, eller at organismene som har laget disse avtrykkene har levd omlag 0,9 milliarder år etter selve dannelsen av kloden.  Denne aldersbestemmelsen er nok ikke så gal: en metode som ofte brukes, har å gjøre med å finne ut hvor mye som er igjen av de stoffene som var ustabile og radioaktive da avsetningene var 'nye'.  Dette er ingen enkel sak, men mye av puslespillet er på plass, og det er ikke rom for store variasjoner.

Våre gener - selve DNA koden - er like gammel som fossilene vi finner i fjellene rundt oss.  De kanskje sterkeste bevisene for at evolusjon - at den genetiske koden hos en organisme  forandrer seg betydelig over lange tidsrom og mange generasjoner - er nettopp genetikk.  Etter at det ble mulig å kartlegge kodingen av arvestoff hos mennesker og også hos andre arter, ble det mulig å sammenligne DNA sekvensene hos ulike arter.  Det er mulig å rekonstruere hendelsesforløpet, og finne ut når grenene på slektstrærne til de veldig mange ulike artene på Jorden har skilt lag, innbyrdes.  Denne historien er skrevet ned i naturens eget språk, og med påtrengende klarhet.  Den blir kopiert med aller største nøyaktighet hver eneste gang en celle deler seg.  To arter som har mye felles genkode, og som altså har skilt lag for ganske kort tid siden biologisk sett, er mennesker og spissmus!  Les DNA'en dems.  Vi har felles forgjengere.  Her er ei bok skrevet av han som ledet arbeidet med å kartlegge de menneskelige genene: http://www.amazon.com/Language-God-Scientist-Presents-Evidence/dp/1416542744/ref=asap_bc?ie=UTF8, eller altså Frances S. Collins: The Language of God.  En av slutningene hans er jo altså at det er mulig å rekonstruere et slags 'slektstre' av de kjente, levende artene på Jorden, de som vi kan sjekke DNA'en til.

Ett influensavirus. Fargen er falsk. De muterer jo støtt, disse her. Bittesmå organismer utvikler seg tydeligvis fortere enn større, det skjer bittesmå forandringer i arvestoffet deres, og så blir egenskapene deres endret.

Evolusjon er en del av det daglige liv på jorden.  Det er en del av biologien vår.  Det oppstår nye arter mens du sitter her og leser.  Så langt vi vet, er vi, og alt levende rundt oss, frukter og 'etterkommere' av det første livet som fantes på kloden for kanskje 3,8 milliarder år siden.  Kanskje finnes det flere 'slektstrær'.  En skulle nesten tro at en fluesopp som lever av råtnende planter og trær ville være grunnleggende annerledes enn 'slektninger' som er nærmere oss.  Men så langt vi vet er det snakk om ett eneste kjempestort slektstre, som gjelder for hele kloden.