Abraham

Etter syndefloden begynte Gud å gripe inn i historien mer enn tidligere.  Familien til Noa ble fort større ettersom etterkommerne ble mange, og selv levde han over tre hundre år etter at det var over.  Alle datidens mennesker må ha kjent Noa, eller i hvert fall kjent til ham, og han må ha hatt en sterk røst i samfunnet på den tiden.  De var nå engang familien hans.

Men selv i denne tiden, kort etter syndefloden, står det om menneskeslekten at den gav seg hen til det onde.  Det står i en kort, tørr setning noe slikt som at '...hver tanke i menneskets hjerte er ond fra ungdommen av-'.  Syndeflod for å rydde opp i menneskenes natur?  Mye vits i.  Men den hadde en hensikt - en annen en.  Flere, faktisk.

For det ene hadde fordervelsen gått over en slags terskel da 'gudesønnene' fikk barn med menneskenes døtre, slik det står.  I Mellom- og  Sør Amerika fins det et ganske stort antal graver, og skjelettene er fire meter høye og hodeskallene er mye større enn våre.  En utdødd menneskerase av typen 'kjemper'?  Hvorfor har de ikke de samme oppdelingene av hodeskallen som andre mennesker, gjør det mulig for barnet å bli født uten å ta livet av moren?  Eller er de ikke mennesker?  Men om menneskeheten var i ferd med å bli fullstendig ødelagt av en genetisk annerledes 'superrase', var nå denne borte.  Om det skulle bli slik at en etterkommer av Eva skulle knuse og ødelegge hele dette uvesenet som Bibelen kaller 'slangen', ville dette fremdeles være mulig ettersom menneskeheten fremdeles fantes.

Og for det andre var det ting som begynte å bevege seg blant menneskene, en begynnelse på en gjenopprettelse, og det begynte med én enkelt mann.  Noa slo seg ned rett i nærheten av der arken hadde landet, i østlige Tyrkia.  En av de som etter tradisjonen har snakket med Noa kom fra en familie som var bosatt i Ur, som lå ved Eufrat i den sørlige delen av dagens Irak.  Han het Abraham, en etterkommer av Noas eldste sønn, Sem, og hans sønnesønn, Eber, stamfaren til Hebreerne. 

I likhet med Noa var Abraham ulik sine samtidige.  Han søkte en relasjon med Gud på samme måte som Noa hadde gjort.  Slik det ble, fikk Abraham senere tittelen 'alle troendes far'.  Det oppstod et fortrolighetsforhold mellom Gud og Abraham.  De kjente hverandre.  Det gikk så langt at Gud, da Han hadde bestemt Seg for å ødelegge noen byer for deres ondskap, gikk for å spørre Abraham om lov først.

Gud må ha satt umåtelig pris på denne kontakten.  Han sa til Abraham at Han ville gjøre ham til et stort folk, og at hele menneskeslekten skulle få del i det Gud skulle gjøre gjennom Abraham.  Snakker om løfte?  Betingelsen var at Abraham ikke måtte gå ut av det vennskapet de hadde.  Abraham måtte ha en absolutt tillit til at Gud snakket sant, og at Han ikke skiftet mening om ting Han hadde lovt.  

Abraham ble til et stort folk, men var for tiden barnløs.  Kona hans nedkom ikke før hun ble nitti!  Men det ble etterkommere.  Mange.  Siden den gang har Gud stått i pakt med ett av folkeslagene på Jorden: etterkommerne til Abraham og Sara: Isak, sønnen deres, og Jakob, sønnesønnen, som senere fikk navnet Israel.  Israelerne var falne, som de andre folkene, men i motsetning til de andre var disse Guds eiendom.  Abraham og Gud hadde jo blitt enige, og hadde inngått en pakt.  Abraham  og hans etterkommere var Guds eiendom.  Gud var Abrahams eiendom også, og det samme gjaldt slekten hans.  De hadde rett på Hans beskyttelse og velsignelse.  Gud hadde rett på deres lydighet, og ønsket Seg deres tillit.  I tiden som fulgte, kom Han til å sørge for at fiendene Hans - og deres - ikke klarte å ødelegge dem, hverken moralsk eller fysisk.  De har ikke klart det ennå.

De var fremdeles av samme falne natur som lucifer og englene hans, men de falne vesenene kunne ikke herje med Israelerne som de ville, slik de kunne gjøre med de andre.  Det stod en pakt i veien.  Gud hadde rett til å beskytte dem.

Så hadde Gud, Faderen, igjen en slags 'hage', en plass midt i skapelsen som var reservert for Han Selv, og det var mennesker der som Han elsket, og som ønsket Ham velkommen.  Denne gangen var hagen Hans et resultat av en rettighet Han hadde skaffet seg som en handel med et medlem av den falne menneskeheten, som senere ble til et folk.  Det var noe som bandt dem sammen.  De stod i pakt med hverandre.  De var venner, de to.